Fine saker og ting

Jeg liker ofte å skrive om hvor lite bortskjemt jeg er i forhold til hvor bortskjemt jeg kunne ha vært - omgivelsene tatt i betraktning. Og like ofte liker jeg å konkludere med at om jeg skulle senke den svært høye levestandarden minn, men ikke ekstreme i forhold til resten av landet, ville jeg kun hatt problemer med å gi opp alle reisene og konsertene o.l. Faktisk er jeg så glad i å skrive om dette at sist liknende innlegg ble skrevet for bare ett par uker siden. Om det vitner om en ekstrem trang til å vise selvbevissthet, eller mangelen på nettopp den bevisstheten, vet jeg ikke. Kan hende jeg har "wannabe-selvinnsikt", men skitt au. Take me or leav me, som det heter, så får jeg prøve å eksponere denne "bevisstheten" i kontrollerte former og kun på internett (...). Da burde det være overlevelig for omgivelsene.

UANSETT, etter nok en selvransakelse:
Jeg er blitt så bortskjemt på opplevelser det siste året at jeg setter pris på dem i mindre og mindre grad. Terskelen for å si at jeg hadde det "dritbra!" i helge blir stadig høyere. Og det er ett problem. Men nå skjønner jeg litt hvordan folk med tre Lamborginier i garasjen og garderobeskap på størrelse med underetasjen min må ha det: Mye vil ha mer.
Et raskt tilbakeblikk på 2009 viser konserter med blant annet Oasis og Muse, Roskildefestivalen, Spaniatur, Oslo-helger og langhelger til Stockholm og Göteborg. Sist lagt til på lista er altså konsert med The Prodigy nå i helgen. Og det var bra. Ja. Det var gøy. Ja. Menneskene var hyggelige, ølen god og musikken høy og suggerende, ja ja ja. Men hva så? Likevel la jeg meg skuffet fordi vi ikke gikk ut etter konserten. Bare fordi det ikke ble helaften og fyllesyken dagen etterpå blir jeg skuffet?

Noen ganger blir jeg flau over meg selv. Når kravene til en vellykket helg er blitt så høye er det på tide å leve en tid i konsert-sølibat, så selve konserten igjen blir blir hovedopplevelsen. Nå skal det sies at for helga sin del var det en del relasjonsmessige saker og ting som gjorde det litt skuffende, noe som egentlig var ganske forventet. Men likevel er syns jeg det er drøyt av meg selv å la det gå så inn på meg at en fantastisk morsom konsert kommer i andre rekke.

FY! Jævla bortskjemt skandinavier, er det jeg er.

Til slutt, som ett lite forsøk på å rettferdiggjøre urimeligheten min: Jeg kan godt la vær å dra på konserter på lang tid, om jeg til gjengjeld får ligge i armkroken og se på en dårlig film en lørdagskveld. Så jeg er ikke så storforlangende, bare det er snakk om de "riktige" tingene.

(Jeg gleder meg til BigBang i desember altså, for det blir en helg uten forventninger til noe som helst, unntatt gode venninner. Og de er alltid herlige!)