Jeg liker ofte å skrive om hvor lite bortskjemt jeg er i forhold til hvor bortskjemt jeg kunne ha vært - omgivelsene tatt i betraktning. Og like ofte liker jeg å konkludere med at om jeg skulle senke den svært høye levestandarden minn, men ikke ekstreme i forhold til resten av landet, ville jeg kun hatt problemer med å gi opp alle reisene og konsertene o.l. Faktisk er jeg så glad i å skrive om dette at sist liknende innlegg ble skrevet for bare ett par uker siden. Om det vitner om en ekstrem trang til å vise selvbevissthet, eller mangelen på nettopp den bevisstheten, vet jeg ikke. Kan hende jeg har "wannabe-selvinnsikt", men skitt au. Take me or leav me, som det heter, så får jeg prøve å eksponere denne "bevisstheten" i kontrollerte former og kun på internett (...). Da burde det være overlevelig for omgivelsene.
UANSETT, etter nok en selvransakelse:
Jeg er blitt så bortskjemt på opplevelser det siste året at jeg setter pris på dem i mindre og mindre grad. Terskelen for å si at jeg hadde det "dritbra!" i helge blir stadig høyere. Og det er ett problem. Men nå skjønner jeg litt hvordan folk med tre Lamborginier i garasjen og garderobeskap på størrelse med underetasjen min må ha det: Mye vil ha mer.
Et raskt tilbakeblikk på 2009 viser konserter med blant annet Oasis og Muse, Roskildefestivalen, Spaniatur, Oslo-helger og langhelger til Stockholm og Göteborg. Sist lagt til på lista er altså konsert med The Prodigy nå i helgen. Og det var bra. Ja. Det var gøy. Ja. Menneskene var hyggelige, ølen god og musikken høy og suggerende, ja ja ja. Men hva så? Likevel la jeg meg skuffet fordi vi ikke gikk ut etter konserten. Bare fordi det ikke ble helaften og fyllesyken dagen etterpå blir jeg skuffet?
Noen ganger blir jeg flau over meg selv. Når kravene til en vellykket helg er blitt så høye er det på tide å leve en tid i konsert-sølibat, så selve konserten igjen blir blir hovedopplevelsen. Nå skal det sies at for helga sin del var det en del relasjonsmessige saker og ting som gjorde det litt skuffende, noe som egentlig var ganske forventet. Men likevel er syns jeg det er drøyt av meg selv å la det gå så inn på meg at en fantastisk morsom konsert kommer i andre rekke.
FY! Jævla bortskjemt skandinavier, er det jeg er.
Til slutt, som ett lite forsøk på å rettferdiggjøre urimeligheten min: Jeg kan godt la vær å dra på konserter på lang tid, om jeg til gjengjeld får ligge i armkroken og se på en dårlig film en lørdagskveld. Så jeg er ikke så storforlangende, bare det er snakk om de "riktige" tingene.
(Jeg gleder meg til BigBang i desember altså, for det blir en helg uten forventninger til noe som helst, unntatt gode venninner. Og de er alltid herlige!)
La nettopp inn en gammel brennecd på dataen, hvor jeg fikk meg et hyggelig gjensyn med musikken i mitt hjerte våren 2008. Orishas, Latinamerikansk rap/hip hop som ikke gjør annen nytte enn å få deg til å smile.
http://www.myspace.com/orishasofficial, de har vistnok kommet med nytt album. Ikke vet jeg hvordan det høres ut, da jeg i grunnen ikke har hørt eller tenkt på dem på sånn ca 18 måneder.
Men nestengang det er linjefest, musikklinja, da blir det latino-rap! Det skal jeg love dere, så får vi prøvd ut litt av salsaen vi er så gode på også ;)
Nok en helg er over, uten at de fornuftige tingene har fått så mye plass. Men det har gått slag i slag, så man kan ikke beskylde meg for å ligge på latsiden heller!
Skulle GJERNE vært på russe-kick offet på fredag, men i og med at jobben kallet lørdags morgen på Hvaler ble det dårlig med det. Svært synd, men kanskje litt sundt - sånn med tanke på generell søvnmangen, og hva som ventet lørdagen. For etter noen sjarmerende timer på jobb, bar det rett til hovedstaden og konsert med The Prodigy. Man kan si at hjernen gledet seg som bare det, men kroppen ynket seg ved tanken på å ikke få sove og spise på enda noen timer. Mat hadde det ikke blitt så mye av så langt nemlig, tross all maten jeg selger i løpet av en arbeidsdag. En ostebriks med kylling og et wienerbrød. Yes. Men man kan jo ikke høre på kroppen hele tiden! (...)
En kjapp oppsummering for de som måtte være interessert:
1: Ida sovner på bussen og snakker mest sannsynelig i søvne.
2: Ida prøver å spise, men kaster nesten opp.
3: Ida møter sin søster, hennes eks og hans kommende svoger på Elm, og koser seg med en etterlengtet øl.
4: Ida kaster opp (på do) den etterlengtede ølen, på grunn av kullsyre og ikke noe mat i magen.
5: Ida drikker litt mer øl, og danser av seg fjorårets juleribbe til lyden av fantastiske Prodigy.
Det var VIRKELIG hyggelig å se eksen til Marthe igjen, han er så koselig!! Og kjæresten til søstera hans, som forrøvrig er engelsk, var skikkelig morsom. Med trykk på morsom. Briter ass, er noe eget ved dem. Så vi satt der da, vi fire, og snakka om verden og livet og Prodigy. Brått kommer to kamerater av Marthe og Oddi, som jeg forsåvidt regner som bekjente, og da ble det enda hyggeligere. Tassen var like blid som alltid, og var faktisk over gjennomsnitlig interessert i korprosjektet vi driver med på skolen! Einar hadde skaffet seg nesten lik frisyre som meg, eller jeg lik som hans, er ikke helt sikker. Men forfjamsa virka han uansett.
Tapere som de er, skulle ikke de på Prodigy. HAHA! Der gikk de glipp av noe der! (skjønt, de hadde sett dem før...)
Inne på konserten ble jeg spandert på en øl enda en gang, igjen av Marthes svært glade eks, noe som slettes ikke gjorde noe. Hadde jeg ikke vært småbrisen tror jeg at jeg hadde blitt noe redd utpå dansegulvet. Det første som skjedde var at vi nærmest bnle meid ned av noen litt for fulle gutter, som det virket som hadde veeeeldig lyst til å lage moshpit. Det fikk de ikke til, og borte ble dem. Like greit, og etterhvert som jeg kom i stemning var standaren for kvelden satt: BRA!
Unntaket var vel at kjære søss ble voldsomt lagt ann på av en smårar dude, så siste del av konserten ble litt ensom for min del, samme hvor avvisende ho var mot kreket. Regnet uttafor gjorde ikke saken noe bedre, men gjennomvåte var vi jo fra før. "I hear thunder, but there's no rain" burde vi ha sunget lykkelig, men med tanke på at de ikke spilte "thunder", og det regna som bare det, gikk det liksom ikke helt.
Og jeg som ønsket meg en helaftens denne lørdagen ble litt skuffet da ho ville hjem og sove i stede for å finne ett sted jeg ,kunne være med inn på. Men nok en gang visste hun nok best, for den stakkars kroppen min ville vel helst hjem den også. Får ta det en annen gang, når jeg blir tyve eller noe. Fækk.
MEN! I DAG HAR JEG KJØRT FRA ULLERN OG HJEM! Det var litt skummelt, men gikk i grunnen veldig bra. Følte meg ikke høy i hatten i Oslos gater, men kom vekk derfra i live. Og hjemme ventet mor med koteletter, rødvin og risgrøt. Hun er snill.
Jippi :)
Ahh, dager som denne er virkelig gode. Misforstå meg rett, jeg
liker å være på skolen, men fridager sånn innimellom er ikke å forakte! Personlig er jeg alergisk mot fravær, å gå glipp av undervisning er virkelig det værste jeg vet! Så derfor passer det bra med ukedager hvor det rett og slett ikke er noen undervisning å gå glipp av. Nå skal det sies at grunnen til at jeg hater å være borte fra skolen er at jeg totalt mangler selvdisiplin, så skolearbeid uttafor skolen er noe jeg så og si ikke klarer å gjøre. Og i alle fall ikke ta igjen undervisning på egenhånd. Det blir tydeligvis for mye...
Men en litt annen sak:
http://www.youtube.com/watch?v=jEDH3QJEzlMSkulle ønske jeg var denne mannen. Bare uten den lette overvekten. Schostakowitsch laget virkelig flott musikk! Koser meg stort når jeg hører på dette. Og det på en fridag! Kunne det bli bedre?
Ja, uten historieprøva i morra kunne det det. Men det er ikke store greiene å tenke på! Etter litt historielesing nå, blir det mer øving. På nettopp, Schostakowithsch. Jippi!
... gjør virkelig susen.
Sitter her å forbereder meg på å gjøre en hel masse i dag, og er i grunnen opplagt til det. Problemet er vel heller at jeg har lyst til å gjøre noe helt annet. Jeg hadde egentlig lyst til å være med pappa til Toten (jada, av alle steder) i dag. Tror det hadde vært hyggelig med litt far/datter road trip, pluss at jeg fikk kjørt litt bil. Noe jeg ikke har gjort på... lenge.
Men, med tanke på alt jeg har hengende over meg om dagen, fant jeg ut at det var lurest å bli hjemme. Så da må jeg jo sette igang og gjøre alle disse tingene! Om ikke kunne jeg jo blitt med. Snufs, angrer allerede.
For kjenner jeg meg selv rett blir det en amputert øvingsøkt i dag. Joda, jeg kommer til å gjøre noe. Bare ikke nok. Vi snakker piano, dirigering, hørelære, musikk i perspektiv, historie og religion før klokka tre. No way at jeg kommer igjennom det i dag. En organisert person, eller i det minste en med litt selvdisiplin ville nok klart det uten problemer. Den ville ikke ha sittet her.
Men det gjør nå jeg. Med en stor, varm kopp med kakao. Og jeg skal komme i gang, om litt.
Må forresten nevne at i går var en svært hyggelig kveld! Skulle i utgangspunktet på Speilet med ho Martha, men så dukket det opp det ene kjentfolket etter det andre. STAS :)
Og selv om det ikke var noen fyllehelg med byturer og stilettheler fikk vi "vært ute", for vi satt på speilet med øl til et stykke utpå, og vi gikk i høye heler OG vi kjøpte kebab. Vi var bare ikke drita da vi gjorde det. Deeeiliiiig. Endte kvelden på "narsh" hos Freja hvor ho, Maria og underteknede så "på Mamma Mia". Av alle ting. Så bar det heim rundt klokka halv tre for en god natts søvn! Kunne nesten ikke blitt bedre, med unntak av hvis en kjekkas med trange jeans kom bort og spanderte kvelden på meg. Hadde blitt en mer økonomisk smart kveld, mener jeg...
Her sitter jeg, i ro og mak, og sender mail. Det er stort sett det jeg gjør om dagen kjennes det ut som. Sender mail og sover. Merker jeg er en mye bedre organisator om alt går over mail. Å få gjort noe utover disse mailene er vrient. (skylder litt på lavere aktivitet og initiativ fra lokallagsmedlemmene, men bør vel ta størsteparten av skylda selv gett)
Uansett, jeg blir ganske grinete etter å drevet med dette en stund. Men så kommer det, slående opp i mellomgulvet, plutselig og intenst. Jeg skal på Prodigy-konsert om en drøy uke!
JIPPI!!!
For all del, akutte gledesutbrudd kommer av så mangt. Men denne gangen var det altså tanken på tidenes konsert i sitt slag. Jeg gleder meg ikke bare til (den til tider alt for høye) musikken, men også til å se mennesker som hopper og spretter rundt i glede, se folk jeg ikke har sett på en stund og drikke øl med min kjære søster. For jeg gjør ikke det så ofte, og det er vel kanskje det jeg gleder meg mest til.Girls going wild!! Nei, vi er nok ikke helt sånn - men det blir fest! Og vi skal dit sammen.
JIPPI!!!
Jeg er i grunnen ganske glad i søstra mi, ho er kul. Og vi skal danse og drikke øl. Sammen.
Å ja, jeg er en av dem, jeg også. Selv om jeg liker å se på meg selv som nøktern og solidarisk i mitt forburk av diverse, og at mine ideologiske forbilder ikke akkurat kan grense opp mot materialisme, er det nok desverre en illusjon at jeg lever et slikt liv. Jeg er nok like miljøuvennlig og forbrukende, selvopptatt og kjøpeglad som de aller fleste andre her i landet. Og jeg skylder på mine foreldre!
Nei.
Faktum er at selv om vi vokser opp med alt plassert i hendene kan vi ikke skylde på foreldrene, eller at man "er et barn av sin tid". Når man begynner å bli såppas gammel at man kan ta egne valg og tenke selv, har man så klart ett annsvar for hva man gjør og hvordan man lever!
MEN:
Det jeg egentlig skulle skrive om er hvor intenst jeg har lyst på ny garderobe. Ok, graden av intensitet i ønsket er kanskje ikke så enormt høy, men den er der. Ny hårklipp trenger ny stil. Innbilder jeg meg selv... Så klart er det bare tull, klærne mine funker enda, og om jeg skulle trenge noe så er det en varm, lang genser av den lite stilige sorten. Typisk nok er det ikke det jeg har lyst på. Jeg vil ha nye pumps, i lakk. Røde eller svarte. Nye tights, ny topper som kan matche en litt sånn 80-tallsstil. Trange jeans i spreke farger og like spreke høyhalsede gensere. Attitude from the 80´s, sant! Ikke at jeg har peilinng på hvordan det egentlig ser ut, men har et slags bilde. Og det er ganske kult.
Både når det kommer til musikk og klesstil er jeg omtrent altetende. Alt kan være kult, om det blir gjennomført riktig, med trykk på gjennomført. Egentlig burde jeg være en sånn rikingjente fra New York med uendelige shoppingmuligheter, bare så jeg kunne få utforske alt som ser kult ut. I det ene øyeblikket er det boms-stil som gjelder, så hippiestil, så plagg-på-plagg fra 90-tallet og videre til classy kjoler fra 50-årene. Nå har jeg landa litt på 80-tallet. Selv om det er mye som er fasinerende like pent, er det så utrolig mye moro! Og som har skikkelig attitude. Er det noe jeg trenger nå, så er det det. Litt selvtillits-boost gjør seg i de mørke månedene (jeg mener nå som bikinisessongen er over, ha ha ha... ha.), og jeg må innrømme at en ny garderobe hadde hjulpet på. Nesten flaut å innrømme, men utrolig sant.
Så ja, jeg er nok absolutt ett barn av min tid, i og med at det som surrer rundt i hodet mitt når ting går litt treigt er klær. Med tanke på illusjonen om hvordan jeg lever, er argumenter som "jeg bruker ikke så mye som mange andre" og "det fins mange jenter og gutter som er mye mer egoistisk enn meg!" ofte nevnt. Men det hjelper så lite i oppsummeringen. Jeg er en rikingjente fra New York innerst inne, bare uten pengene. Og med en annen hjemby. Ja...
(men jeg er medlem av amnesty altså...)
Det er søndag. Søndag kveld, for å være mer nøyaktig. Kvelden for å ta igjen alt man ikke har fått gjort før i uka, før neste uke skyller over oss med alt den innebærer. Jeg for min del hadde fire planer i utgangspunktet:
1: Øve 2: gjøre norsklekser 3: lese til religionsprøva og 4: ta telefoner av den kjedelige sorten. Foreløpig kan jeg sette et halvt kryss på nummer 1. Et lite, halvt kryss.
Etterhvert som dagen gikk kom det opp et femte punkt, nemlig å skrelle og dele epler, for så å henge de til tørk. NAM! Så det skal jeg også gjøre, men det gleder jeg meg bare til. Livets enkle gleder er en gave, for å sitere en eller annen kristen gammel bestemor. Men det er jo ganske sant.
Det jeg i midlertid HAR gjort i dag, er å skaffe meg konto på mp3shake.com! Ingen dårlig idé for oss som liker musikk, men ikke kan kjøpe cd-er i hytt og gevær av forskjellige grunner. Konseptet for denne siden, som så mange andre, er at man laster ned musikk og betaler for det. Jeg må innrømme jeg er litt stolt over at jeg aldri har lasta ned noen ting uten å betale for det, med unntak av demoer til programmer og denslags. (okeida, jeg fikk ei venninne til å laste ned noen muse-sanger for meg en gang, men syns jeg har gjort det godt igjen ved å faktisk kjøpe cd-ene dems i etterkant)
Så nå laster jeg ned cd-er i stor skala, i og med at de koster mindre enn undertøyet mitt. Og jeg får de jo rett ned på pc-en, så jeg slipper å vente på pakke i posten!! Genialt.
Nå skal det sies at jeg er stor fan av å ha cd-er fysisk. Jeg elsker å ha coveret i hendene, titte gjennom det og sette cd-en i stereoanlegget. Det er noe helt annet enn å ha drøssevis med filer på en pc, det å ha en god samling med plater i stua. Så, de albumene jeg kjøper nå kommer jeg nok til å kjøpe igjen, i en mer fysisk forstand. Og jeg gleder meg. Riktig nok betaler jeg dobbelt, men det er absolutt verdt det.
Jeg kan i grunn skjønne de som mener at ulovlig nedlastning burde være lov. Argumentene deres holder jo som oftes mål (spørs hva slags nedlaster man snakker med...) og jeg er enig at når teknologien er der burde vi bruke den. Men kjære alle sammen, det kan man jo gjøre også! Teknologien som brukes når man laster ned ting fra steder som Mp3shake.com er akkurat den samme som man bruker på piratsider. Jeg syns det er skikkelig lompent (herlig uttrykk...) å la vær å laste ned lovlig når man har så gode muligheter til det. Jada, det finnes nok mange kverulanter der ute som har mye de ville sagt om denne saken, men jeg tør slå fast at de taper en seriøs diskusjon om temaet, med mindre de har etiske prinsipper som en skadeskutt breiflabb med magesår og clamydia. Og det var IKKE ment vondt mot breiflabben.
Opphavsretten er noe man burde respektere, og dermed basta. Man kan så klart finne lugubre sider som tilbyr folk å laste ned lovlig også, men allikevel: helheten tilsier at i de tilfellene man laster ned lovlig, får opphavskvinnene og -mennene noe igjen for arbeidet de gjør. Jeg mener vi burde utvide tilbudet når det gjelder hva man kan laste ned. La det være bøker, lærebøker, dokumentarer og andre filmer og tv-program. Særlig programmer og filmer som inngår som læremidler. En liten sum betales, mot at man får filen. Jeg hadde i alle fall benyttet meg av det i stor grad, og ikke bare underholdningstilbudene. Tenk så kjekt å ha læremateriale på dataen tilgjengelig hele tiden! Jeg blir nesten yr av tanken, selv om jeg - igjen - er fan av håndholdte eksemplarer også innen bokverdenen. Men det er meg.
As we speak, tre album lastet ned: Robyn - Robyn
Paolo Nutini - Sunny Side Up
Alice in Chains - Dirt
Svært variert musikk, som alt anbefales på det sterkeste til de som måtte være interesserte. Det mest vriene er å klare å velge ut hva jeg skal laste ned. Kanskje godt de ikke har så mange norske artister innpå der, om ikke hadde de 30 dollarene blitt borte i løpet av i dag. Ooops.
Hm, hvorfor skriver Ida brått om Robyn? Og, er ikke Robyn enn svensk elektro/pop-artist med ett usedvanlig kult hår?
Svaret på det siste er definitift JO! Få kvinner har like kult hår som Robyn, eller er like kule generelt. Eller lager like kul musikk, for den del. Skjekk ut Robyn på myspace før du leser videre, så får du en god følelse resten av kvelden (forhåpentligvis)!
For å svare meg selv på det første spørsmålet, trengs det litt bakgrunnsfakta: Onsdag 26. november sluttet ida 14:30 på skolen, og gledet seg til å komme hjem, slappe av, øve litt og kanskje gjøre noe fornuftig med leksene. Men, med tanke på at flyselskapet ikke ville gi meg bagasjen min etter en liten tur i Spania i høstferien, trengte jeg nye joggesko, blant annet. Min kjære mor møtte meg for å ta meg med på litt god, gammeldags mor-datter-shopping! (av joggesko...)
Etter at vi begge hadde fått oss nytt skotøy, lurte opphavet mitt på om jeg ikke skulle kjøpe ny vinterjakke også, mens jeg først var i gang og den gamle faktisk, i år også, har tyggis innklistra på høyre albue. "Joa, mor".
Så nå var jakke og sko sikret, men: "Du skal ikke kjøpe ny bukse også da, siden du mistet et par i baggasjen, vet du?" Joa, mor! Så da ble det til at vi finkjemmet H&M for diverse plagg. Mens vi sto der og så på bukser, den ene trangere enn den andre, kommer det en fyr bort og snakker til meg. Jeg hadde lagt merke til ham i øyekroken noen sekunder tidligere, for han så relativ fancy ut. Velkledd er vel ordet. Men jeg må innrømme jeg skvatt til da et uventet high-pitch "Unskyld?" kom sprettende inn fra høyre.
Fyren var frisør, viste det seg, og ville gjerne bruke meg som hårmodell. Joa, frisørmannen! Men klokka var ganske mye mer enn det jeg hadde forventet meg, og jeg rekna med at mor ville heim att, som det heter. Derfor takket jeg pent takk, men nei takk. Mannen gikk videre, og da han var ett stykke utenfor hørevidde begynte min gamle mor å fnise. Av alle ting! I følge henne var dette et tilbud jeg absolutt burde ta i mot, og overtalte meg til å gå ned til frisørsalongen og spørre om tilbudet fremdeles sto ved lag. Så etter et par plagg prøvd og kjøpt, gikk jeg mot Adam og Eva, litt flau over at min mor på 50 syns at å være hårmodell var mer stas enn det jeg syns.
Men for å gjøre en til nå litt for lang historie noe kortere, endte det med at jeg klokka halv seks satt meg i frisørstolen, og ga beskjed til en glisende frisøt at han hadde frie tøyler. Oh yeah. Resultatet ble en blanding av Lady D og Robyn, og jeg er svært fornøyd. Ikke at jeg har vendt meg til at frisyren tilhører meg, men i seg selv er den kul! et par justeringer i garderoben nå, så blir det bra. "Tenk åttitall!", som min nye yndlingsfrisør så fint sa det.
Take care, og hør på Robyn. Hun har mye bra og komme med, og det er ikke på grunn av frisyren jeg sier dette. Sånn er det bare.
Dette er en venlig beskjed til alle som liker å kaste rundt på kroppen til suggerende musikk i en svært svett menneskemengde:
Det er enda ledige biletter til The Prodigy lørdag 14. november i Spektrum!
Må innrømme at den svært svette menneskemengden kan blit litt ekkel, og personlig er jeg i grunnen ikke så fan av hemningsløs dansing for en vær pris. Allikevel, jeg gleder meg STORT! Ikke går Prodigy på MP3-spilleren heller, og kassegitar er bedre enn syke technobeats når det kommer til stykket. Så hvorfor betaler jeg mange penger for å dra på et arrangement av nettopp den svette technotypen? Ikke vet jeg, annet enn at det er morro selvom det ikke er hva jeg driver med til vanlig. Må jo slå seg litt løs på en gang i blant.
Håper jeg bare ikke blir anntasta av en eller annen freak som både er høy og syredryppende, det ville vært ekkelt det! Spacea (sånn det skrives æ?) folk som er helt ville i blikket er direkte skremmende. Nu vel, sjansene er vel i realiteten ikke så store for at akkurat det skal skje. Tror nok heller kvelden blir av den helt geniale sorten. JIPPI!!
Myspcace.com/theprodigy anbefales på det sterkeste om man er i humør for litt suggerende rytmer og synth-plingplong. Trenger det av og til også, ikke bare kassegitaren og Dyland ;)
Nå er vi på grensa til november, og blogg-sesongen burde være i full gang for min del. Høst/vinter-kvartalene er tiden for å bruke på internett istede for skolearbeid, nemlig! På våren innser jeg til slutt alvoret og bruker tiden til det den er ment for, og på sommeren ligger jo PC-en i en støvete skuff mens jeg leker i sola. Nå der i mot, er det mørk, tungt på skolen og guffent. Stort sett.
Men selv om det er mørkt og guffent, er det jo så mye som er hyggelig. Som i helgen, da jeg var på St.Croix en liten tur under OD-festivalen. All ære til arrangørene, forresten. Jeg var det bare i skarve to timer, men alle kan se at dere har gjort en kjempejobb!
Egentlig skulle jeg til Oslo på ettermiddagen, men drøyde av forskjelige grunner. En av grunnene var der i mot ikke for å se bandet Casa Murilo. Likevel må jeg si de var helgens store positive overraskelse! Jeg hadde ikke hørt om dem før, og planla som sagt heller ikke å se dem. Men det er jeg så utolig glad for at jeg gjorde; Hele bandet utstrålte en herlig positiv energi, og uttrykket i musikken gjorde det nesten umulig å ikke dra på smilebåndet og tenke "joa, det er i grunnen helt genialt å leve". Bestående av tre nordmenn og to engelskmenn som spilte gladmusikk inn i hjertene på tilhørerene, sjarmerte med vittigheter og tilbød seg å gi bort ep-en til de som gjerne ville ha et eksemplar men manglet penger, er Casa Murilo absolutt helgens fine sak. Og det til tross for at undertegnede overværte Muse i Spektrum med herlige mennesker på søndagen!
Om noen lurer på om jeg kjøpte ep-en, er svaret så klart ja! Håper virkelig kvintetten klarer å holde hjulene i gang, så vi får høre mer av den sjarmerende gjengen. Svært synd var det at så få så konserten, som åpnet lørdagen under festivalen. Om bandet var litt skuffet kan jeg godt forstå det, men håper det er en liten trøst for gjengen at de i alle fall har én ny fan i Fredrikstad!
Når det gjelder Muse i Spektrum, er det et par morsomme historier knyttet til konserten (som i seg selv var på det gjevne/bra, ødelegger litt å ha en kjempe av en mann forran seg hele kvelden). Martha, hennes to brødre og jeg skulle altså på Muse-konsert. Martha vil jeg karakterisere som blodfan, litt mer fanatisk enn meg til de fleste tider. Brødrene hennes er av det slaget man med en gang skjønner er morsomme fyrer, sosiale og genrelt ålreite. Kvelden lå altså ann til å bli FLOTT! Eneste minuset var at vi alle hadde sitteplasser.
Etter et par øl innabors,kom ideen om å hoppe ned til ståplassene opp. Den var nok godt gjennomtenkt og vedtatt i flere av hodene lenge før ølet var konsumert, men for meg var det en ny og litt skremmende tanke, av hensyn til min lille frykt for høyder (og vakter). Likevel, ned skulle folket! Redd som jeg var satt jeg meg litt på bakbeina, og eldstebroen tilbød seg tilslutt å sitte oppe sammen med meg mens de andre prøvde å komme seg ned.
Melomstemann hopper over gjerdet, uten at noen andre får det med seg (siden de kjøper øl). Martha kommer i slaget, og SKAL nå ned. Hun går bort fra eldstebror og megselv for å prøve, men på vei til plassene våre ser vi en gyllen mulighet til å komme oss ned selv. Martha er borte og får ikke ta del i hoppene, bror først - så meg svæææært diskret etter. Det tar næremere en halv time før Martha, etter å ha iglet seg på noen fremmede gutter, blitt tatt for å være vakt og snufset litt, får hoppet over gjerdet i det Muse entrer scenen. Etter det går alt på skinner*. Øl, Muse og mennensker med futt og krutt. Herlig!
(*Men unntak av at jeg presterte å sølte ut ølen til den snille eldstebroren over hele jakka hans, men håper gleden over å se Muse var større enn iritasjonen over spilt øl og våt jakke. Unnskyld!)
Akk, herlig. Ser frem til neste annledning.
Ikke spør hvorfor jeg blogger i norsktimen, er egentlig sterk motstander av denslags. Men, jeg ble kvalm.
En annonse på vg.no (ikke spør hvorfor jeg henger der heller, ment om du gjør det er det i mitt forsvar at ukonstruktive diskusjoner mellom elevene og læreren fant sted). Men til bake til annonsen: "Vakre Thailandske jenter + norske menn, se profiler og bli kontaktet - GRATIS!"
Trengs det å sies mer? Dette skaper i alle fall IKKE nye fordommer mot menn som går rundt på gata og leier små søte thailandske fruer, for å si det sånn...
Altså, jeg sier bare et ord: Roskilde.
Hva tenker man gjerne da? Rundt halvparten vil tenke "jippi!" og resten tenke "oppskrytt..." Jeg for min del er en del av dem som tenker "jippi!". Ikke fordi jeg mener det er den ultimate festivalen, og benytter første sjanse jeg har til å dra dit bare fordi alle har hørt om den. Jeg benytter første sjanse til å dra dit rett og slett fordi det er BRA band som kommer dit! For all del, mange andre festivaler med noe like hedlinere, men i år raff Roskilde meg midt på spikeren: Oasis, Coldplay og Mew, for å navne noen. Også er det en rekke artister jeg ikke kjenner så godt nå, men GJERNE vil stifte bekjentskap med, blant annet The Mars Volta og Pet Shop Boys (de er jo ganske underholdende). I tillegg kommer de man gjerne vil se fordi de er store: Kanye West. Fordi det er kult (og norskt): Klovner i kamp og Skambankt. Og noe helt nytt og lite: The pains of being pure at heart, Dungen, The Soft Park og så videre. Man kan nevne i fleng. Det eneste de mangler i år for min del er Big Bang, men det er vel litt mye å forlange.
Så, her er mine grunner til å dra til Roskilde:
- Bandene.
- Den er i Danmark (Liiiker Danmark.)
- Billig øl og diverse (god gammel dags rølp trekker vel litt, kanskje.)
- Den er stor, og det er en opplevelse i seg selv.
Tviler på at Roskilde er den beste festivalen i verden, men får nå i alle fall sjekke den ut før jeg bestemmer meg om jeg tenker "jippi" eller "oppskrytt" neste år.
Skulle likt meg på Vinjerock i år, det er vel det som frister nest etter Roskilde. Fjell og god plass er mer enn hva den danske festivalen kan tilby, og heller ikke like koslig stemning. Men likevel, det blir rølp og hopping og dansing på meg i år. Oh Yeah.
Noe sier meg jeg kommer til å være meg selv lik ganske lenge. Sitter og ser tilbake på innlegg som kom for ett års tid siden, og jøye meg: De er omtrent helt like som de den dag i dag. La oss håpe det er håp for meg også, allikevel.
Vet ikke helt hva annet jeg skal si, bare utsetter å øve.
...
Funker dårlig. MAN BLIR IKKE GOD AV Å SITTE HER! Ja, vel.
Adjø.
Jeg skal feire bursdagen min. Jeg har i alle fall veldig lyst til det. Og jeg vil ha hagefest. Men god mat, gode venner og fint vær. Helst vil jeg ha "boheme-tema", selv om jeg i bunn og grunn ikke er en tema-digger, for å si det sånn. Men det er noe med sommer og boheme som passer sammen, pluss at den litt typiske boheme-stilen er relativt fin. Tror dessuten det kunne passe med en denslags fest i hagen vår. Får jeg det som jeg vil blir det lykter mellom trærne og fra verandaen, og hvite bånd som flagrer i vinden; for litt vind må det være, selv om himlen skal være fri for skyer og rosa om kvelden. Mamma har tilbudt seg å hjelpe med maten, så hun skal i alle fall få lov til å bake bløtkake til festen selv om jeg personlig ikke klarer mer enn å se på herligheten uten å bli småkvalm. For å toppe det hele satser vi på at Prince Charming kommer gående i solnedgangen og tar meg med på eventyr i de lyse netter.
Noe sier meg at enkelte punkter ikke kommer til å bli innfridd, men den tid den sorg. Men hold øynene åpne for facebook-event (yes da, slenger meg på bølgen jeg også...) og kom gjerne med forslag til utførelsen av festlinghetene, igjen hører jeg noe si jeg kommer til å trenge mye hjelp!
Frykter forresten for senebetenelse i høyrearmen... Krise i så fall...
Mulig dette er ett av de innleggene jeg selv ville hevet øyenbrynene for å tenkt "herregud, skaff deg en annen hobby, det der var jo også noe å bruke tid på å skirve...". Men samme det. Nå foregår dette stedet som klagekasse, småpikedagbok og alt annet passende for en liten stund.
Jeg er dritt lei, generelt. Dritt lei jenter i alderen 16-19 år, dritt lei utringede topper og push-up bh-er og dritt lei billig og anvendelig alkohol. Ditt lei kameraer jentene i alderen 16-19 år tar bilder av seg selv med, ikledd utringede topper mens de konsumerer sprit med smak. Jeg er dritt lei jenter på sytten som syter over at "det er jo like før jeg blir atten! Jeg skjønner ikke hvorfor foreldrene mine ikke lar meg drikke meg sannseløs og henge med gutter som er ti år eldre enn meg! Jeg mener, HALLOO!" Og jeg er dritt lei av at de ikke forstår hvorfor foreldrene ikke lar ungene sine bli påseila frem, tilbake og hjem igjen og deretter halvt tvunget til å ha seg med 26-åringer oppover hytteveggen. OI! Så rart!
Jeg er dritt lei Paradise Hotel. Jeg er dritt lei nyrikinger og kjediser. Jeg er dritt lei "skjønnhetsindustrien" og jeg er dritt lei skjønnhetsmagasiner. Jeg er dritt lei stort sett alt det menes kvinner skal bruke penger og tid på og jeg er dritt lei de som bruker penger og tid på de tingen. Men jeg er også dritt lei sinte små naturvernere som roper "likspiser" til oss som faktisk liker pølser og kotelett, dritt lei de små rødstrømpene som skal redde verden fra mennene og dritt lei de som gir blaffen. (ALT for å ikke være ett sted i mellom ytterkantene, ALT for ikke å gjøre mindre enn MASSE ut av seg, ALT for å la vær å vise verden hvor jævlig flink man er som kjøper ORGANISK tøy og sminke fra Body Shop! Det gjør jo verden til et så utrolig mye bedre sted å være!)
Jeg er ditt lei alt jeg må gjøre og skulle ha gjort. Jeg er dritt lei alle de som smiler og sier "det går så bra så!". Jeg er dritt lei at folk ikke kan si det som det er: si at dette går rett ått skogen, se til å skjerp deg. Jeg er dritt lei påskehygge og vårstemning. Dritt lei bymennesker i merkeskitøy på fjellet. Dritt lei påskeegg, sælig de fra Europris. Jeg er dritt lei reklame, og jeg er dritt lei at den funker.
Men mest av alt er jeg dritt lei jenter i alderen 16-19 år. Inkludert meg selv.
Da jeg kom hjem fra skolen i dag la jeg meg i badekaret. Etter en heller psykisk slitsom dag var jeg grinete i ordets rette og bvokstavelige forstand. Ingen ting hadde gått min vei, og innsattsviljen til å snu ting min vei jeg ellers liker å grave frem (eller i alle fall late som jeg gjør det, dvs tøyse bort det slitsomme) var ikke der. det er fryktelig urimerlig av meg å sitte rundt middagsbordet å lage sur stemning, og jeg liker det ikke. I tillegg er min mor av den oppfattningen at negative følelser viser man ikke uten om i helt spesielle situasjoner. Derfor var det lite lovende å være i samme rom som de gamle. Heldigvis felte jeg noen ganske stille og overbevisende tårer, så mor sa jeg kunne legge meg med god samvittighet ("Bare legg deg i badekaret du, også legger du deg etterpå!") Mamma er god sånn sett.
Er det noe jeg elsker med å være jente, så er det å barbere leggene. Jeg antar jeg ikke hadde likt det så godt om jeg var gutt, normene og de sosiale kjønnene vi blir puttet inn i fra den dagen vi blir plassert i et rosa eller blått teppe tilsier jo nettopp det, at jeg ikke ville likt det. Men så har det seg sånn at jeg fikk et rosa teppe, og liker dermed å barbere leggene. Særlig i varmt vann, med skum i. Pappayaskum langt opp på magen, beia på kanten så tærne blir litt kalde i forhold til det glovarme vannet og en cd som vekker frem gode minner fra tidligere tider, de franske Phoenix med albumet Alphabetical. Jeg var såppas liten da jeg kjøpte cd-en at jeg ikke viste hva equal betydde, heller i wardrobe. Og når de sang "can't understand a word, half of the stuff i'm saying" ble det i mitt hode" can understand humhum, of all the hum hum hum hum". Men til mitt forsvar synger de på litt gebrokken engelsk, de er jo franske, så kanskje jeg ikke var så liten likevel. Uansett endte jeg opp med speilblanke og fløyelsmyke legger, og skrukkehud på hendene. Og god og fornøyd.
Badekaret er blitt redningen ganske ofte i det siste. Det er også der jeg har lytte-tid. På bussen er det alltid masse bråk og støy, og gjør jeg lekser blir det til at jeg enten konsentrerer meg om musikken eller leksene, ås å kombinere de to er dumt. Jeg blir rastløs og stressa om jeg bare setter meg ned å hører: DET kan man jo ikke ta seg tid til! Dermed blir det i badekaret jeg virkleig hører på musikk. Det blir et sånn fristed ca en gang i uka, med meg, varmt vann, skum og musikk: Mine beste venner. (nei det er ikke sant, jeg HAR faktisk virkelige venner også, selv om det høres tvilsomt ut...)
Nå sliter jeg litt med å sile ut det jeg vil si, for trekkes mellom å enten klage litt over nerver, klage litt over "utbrendthet" eller hvor gald jeg er i katten min som har kreft og jeg er kjempelei meg for det, men har ganske dårlig samvittighet fordi jeg forteller det til alle og da er det jeg som får medlidene blikk og ikke katten min som faktisk er syk.
Men, jeg tror egentlig jeg ikke skriver noe som helst. Liten statusraport nå på slutten og det får være det:
Hører på: Anders Ljones Band - fin fin felemusikk og pop og folkemusikk og det hele. Veldig drømmende, det trengs nå om dagen.
Tenker på: Søskenbarnet mitt som er i USA og står på skøyter, HEIA! Og på at ho introduserte meg for både blogging og ALB og Big Bang og ordspillet på aftenposten.no og alle de tingene jeg nå syns er fint og at jeg må sende henne en melding. HEIA!
Har lyst til å fortære: Ikke noe, er i grunnen mett, men har fryktelig lyst på kakao med krem (og DER raste kiloene på ja...)
Om ti minutter skal jeg: Øve bass/bli sittende forran tv-en (med den derre kakkaokoppen da vet dere.)
Humør: Oppgitt og motvillig/lat og ubestemt.
Jeg gleder meg til sommeren fordi: Da er det R
oskilde og jeg fyller atten - men først og fremst vil jeg gå i fjellet!
En rask avhandling om hvorfor fjellet er STEDET Å VÆRE!
Fjell er hardt. Og støtt, stort sett. Fjell er som regel høye og store og ganske uberørte av skitne menneskehender. Fjell symboliserer (for meg) grunnstøtten i verden, det gamle og det "evige", et tempel rett og slett.
Selv er jeg ingen utrolig flink turgåer, men skal det først være så skla det først være! Jeg går gjerne flere dager i strekken fem-seks-syv-åtte-timers turer. Desverre har jeg bare lagt en slik turuke bak meg, men har en del enkeltturer å se tilbake til. Bare la meg få gå i mitt tempo i et åpent fjell og jeg GÅR! På fjellet er man alene på en underlig og helt fantastisk måte. Selv om man er alene er man sammen men noen, og selv om man er sammen er man alene. Fjellet er så stort at det er plass til alle, nesten på en gang. Går man andre steder enn over Beseggen er det tilfellet i alle fall. Og folk er hyggelige på fjellet (faktsik fakta) og mat smaker ti tusen ganger bedre enn på fjellet. Man får superkrefter av å gå i fjellet, gjerne med en litt tung sekk. Skjønt, mens det pågår kan man bli litt sliten. Men selv når man er mest sliten har man ikke noe annet valg enn å gå - ingen bærer deg og hytta du skal til kommer ikke noe næremere av at man sitter å sturer på en stein (jeg har vært der...). Fjellet lufter ut stygge tanker og eksos, og er vakrere enn hvilken som helst menneskelig fremstilt masse, selv i dårlig vær. Fjell er mektige, man kan ikke bli annet enn ydmyk.
Det beste med å gå i fjell er få brukt beina til det dem er laga for. Man må så klart ha noe godt på beina og helst ikke plompe så alt for mye i fjellbekker. Jeg tør å gå så langt som å si at fjell er det perfekte. Den eneste mangelen det har er slike små pauserom man kan skifte diverse utstyr om man skulle være så uheldig å være av det kvinnelige kjønn og få mensen midt oppå Hardangervidda eller liknende. Men hva har man vel ikke hundeposer til??
Min kjære kusine som om dagen er i USA introduserte meg for alvor for dte å gå lange turer. Jeg og min mamma gikk for fire-fem år siden en tur i Rondane. Jeg viste jeg likte korte turer i fjellet, men blei helt frelst. Vi gikk i ganske sakte tempo, og ganske korte turer. To år seinere gikk jeg og kusine i det samme området, men fra en anne kant. I stede for å begynne ved Peer-Gynts-hytte i vest, ca, fikk vi fra Bjørnholia i Øst, ca. Det var mye tyngre og mye morsomere! Jeg plumpa første dagen etter en time, men tre og en halv time med våte bein er jo bare sjarm! Den lengste turen vår var på litt over åtte time. Jeg må nok si jeg var en liten sinke, men det VAR en lang strekning! Vi gikk over Rondeslottet, som er Norges hardeste topp (rikting nok kom vi fra den letteste siden, men to timer i steinrøys rett opp er ikke bare bare det heller altså.) Vi kom til Rondavassbu slitne og med et kolosalt ønske om å få gå på do, og møtte ganske tilfedig naboene mine fra Hvaler. Verden er ikke så stor. Neste dag gikk vi en rute som jeg og mor gikk to år før. La meg si det slik: Det regnet vannrett begge gangene, og vi hadde vinden midt i mot hele veien. Jeg og kusine gikk dobbelt så fort som meg og mamma, uten stopp. En Bixit fra baklomma til Solveig (kusine) og to slurker vann holdt utrolig godt i møkkaværet. Hm, det var en tur å huske
.
Rondane henholdsvis overgangen fra Rondeslottet til Vinjeronden (t.v), utsikt fra Rondeslottet og innsyn fra sør og Mysuseter inn mot Rondavassbu og Rondeslottet (som jeg har vært oppepå!)
Hvorfor forteller jeg om dette: Hvem vet inte jag! Antar jeg måtte få ut litt følelser som dukket opp ved tanken på kusine og ved lyden av fele, ganske spontant. Beklager dårlig ordlegging og mangel på interesante opplysniner.
Jeg anbefaler alle: Kjøpe seg ALB-cden Lupus Island og en god tursekk, og komme seg ut i fjellheimen!!
Jeg ønsker alle: En god natt og en god norskøkt i morgen...
Akkurat nå, just nu, i øyeblikket ville jeg heller ahtt nye Koss hodetelefoner enn en kjæresten. La oss innse det, menn er oppskrytt. Faktisk, så er det en rekke ting jeg heller vil ha om dagen enn et manfolk som syns jeg er hakket søtere (forhåpentligvis) enn andre jenter. Her er lista:
1: Nye Koss - De gamle gir klar og fin lyd, på venstresiden. Høyre siden der i mot er litt mer fucka. (Haha, litt som i politikken...)
2: Ny tunika - Ny tunika ny tunika jeg vil ha! En enten hvit eller svart eller beige eller blomstrete eller kanskje alle sammen?
3: Nye pumps/sko generelt - La oss innse det: Frk. Ida går ALDRI på fest og pynter seg/prøver å sprade rundt i sexy sko (noen som kan se for seg at det ser bra ut, henvend dere til undertegnede så dere kan få et kraftig spark bak med hilsen om at de desverre tar skrekkelig feil) men det betyr jo ikke at hun ikke vil HA nye sexy sko! Jeeezz!
4: Ny vårjakke - Kjekt og flott, intet mindre.
5: Skikkelige dreads!! - Det kommer så derfor så langt ned på listen.
6: Ny sminke - Generelt, min er gammel og tom og sikker mer skadelig enn mte annet.
7: Enda flere tunikaer -Eventuelt annet tøy, bare det passer til det meste og ser funky ut. Da er funky i betydningen hippie/boheme-ish. Ikke funkyfunky, neinei.
8: Nye vesker - Kommer egentlig mye lengre opp på lista men kom på det først nå. Så noen herlige vekser på Lindex (de har mye nice om dagen, faktisk) og falt helt pladaske. Skinn og lær i brune, myke farger er tingen for meg om dagen.
9: Kjæreste
10: Fotsopp.
Som man ser blir en kjæreste kun slått av fotsopp baklengs på listen over ting jeg har lyst på. IOg det sier litt. Når begynte Ida den antimaterialistiske nestekjærlighetsdiggende sosialisten å ville ha TING fremfor et menneske å holde i hånda? Hm si det, nå? Altså, jeg kan holde meg selv i hånda om det blir for ille, og det illurstrerer nyttigheten av dustete kjærester.
Men det skal sies: Listen er kun og TING jeg har mer lyst på enn en kjæreste. Øver listen av hva jeg har lyst på troner så klart fred på jord, skils i piano, mer tid til de jeg er gald i og en bedre innsatts i Su og skole. Men, det er en annen sak...
I dag går jeg uten bh. Det har faktisk ingen ting med at det er kvinnedagen i dag å gjøre, men den gnagde så ille da jeg lå å late meg med sjokoldade, godstol og mitt elskede Star Wars tidligere i dag. Ja, noen mister kanskje respekten for meg nå, men jeg er stor fan - STOR fan.
Det som derimot har noe med kvinnedagen å gjøre er at jeg var i Fredrikstad på den lille markeringa som var der. Med tanke på dagens viktighet var oppmøtet og opplegget alt for lite, og alle byens kvinner burde nesten skamme seg. Noen flotte damer lager til noe hvert år, og noen kommer hvert år som de sikkert har gjort hele sitt liv. Det står respekt av sånt. Det som nesten gjør meg mest provosert rundt disse tider er faktisk alle de som ikke bryr seg, som mener 8. mars er en dag som alle andre og at vi ikke har noe å kjempe for. Særlig de kvinnene som ikke bryr seg. De som mener vi har likestilling i Norge, eller gidder ikke se sanheten i øynene fordi det tar på å kjempe for en sak. Og det er jo ikke saken i Norge, likestilling på arbeidsmarkedet og den slags, som er den største og viktigste. Tross alt har kvinner i Norge kommet et langt stykke på vei sammenlignet med andre lands kvinner - og det er med disse kvinnene, de som faktisk kjemper med livet som innsats mange av dem, disse kvinnene man viser solidaritet med 8. mars, og det er de man må rekke ut en hjelpende hånd på en eller annen måte. Jeg mener det er fult mulig å kjempe for likestilling her i Norge samtidig som man kjemper for likestilling og rettferdighet i andre land, og begge deler trengs!
Det er skremmende mange som har innfunnet seg i situasjonen, og skremmede mange som ikke mener eller vet det i det hele tatt er noen situasjon. "er det så farlig om kvinner bare tjener 80 % av det en mann tjener a? Er det så farlig om kvinnelige ledere er i et flaut mindretall, selv om flesteparten av studenter er kvinner?" Og et mer nærliggende tema for mange av oss "Er det så farlig om han klår litt på meg eller kommer med komentarer angående kroppen min forran alle vennene hans? Er det så farlig at alle vitsene han forteller har en nedverdigende tone oven for kvinner? Er det så farlig om hen tar kontroll over meg i alle diskusjoner ved å bruke usakelige argumenter om meg og kroppen min og det faktum at jeg er jente? Er det så farlig om han ikke tar meg på alvor fordi det er hormoner eller mensen som gjør meg sint og provoser og i alle fall ikke oppførselen hans??" JA DET ER JÆVLIG FARLIG! (beklager, jeg skriker inni meg akkurat nå så da må caps lock på) JA DET ER JÆVLIG FARLIG, OG DET ER IKKE GREIT OG DET ER IKKE NOEN UNSKYLDNING AT HAN ER GUTT OG IKKE VET BEDRE FOR DET VET HAN! OG GJØR HAN IKKE DET BØR HAN SE TIL Å LÆRE SEG DET! VI ER IKKE OBJEKTER, OK!? HERSKETEKNIKKER ER HERSKETEKNIKKER UANSETT OM DE ER BEVISSTE ELLER IKKE, OG DU SKAL FAKTISK TA JENTER PÅ ALVOR SELV OM DUE R ALDRI SÅ UENIG MED DEM, OG I ALLE FALL IKKE SKYLDE PÅ MORSINNSTINK ELLER MENSEN FORDI DE HAR DE MENINGENE DE HAR! DU LER FAEN MEG IKKE AV JENTER SOM SIER DE BLIR URETTFERDIG BEHANDLET OG SIER DE IKKE VET HVOR GODT DE HAR DET!! For det er nettopp når du gjør det, ler og umydiggjør dem ved å fortelle dem hvor dumme de er, hvor selvopptatte de er, hvor suttrete JENTER de er som ikke vet hvor godt de har det - det er nettopp da du behandler dem urettferdig, det er da du tror du vet bedre, det er da du på vegne av jenter forteller dem at de har det bra, da du trår inn i stilling som overlegen. DU ER FAEN MEG IKKE OVERLEGEN!
Det eneste som provoserer meg mer enn kvinner som mener de ikke har noe å kjempe for, er menn som mener kvinner ikke har noe å kjempe for. De vet faen meg ikke hva de snakker om, i allefall ikke de innsnevra guttevalpene som mener de er gode og greie så lenge de ikke slår kjæresten sin.
Jenter! Våkn opp! Dere blir faktisk utsatt for undertrykking, umyndiggjøring, seksuell trakasering og undervurdering oftere enn dere tror, og det skal ikke være sånn!
(Nå skal det sies at man personlig må definere hva som er seksuell trakasering og den slags ovenfor seg selv: En annen person kan ikke definere hvor grensene til et annet menneske går (Selv om det er det så utrolig mange menn gjør hver eneste dag ovenfor kvinner) men jeg tror om man bare tenkte over det, opplever man ting veldig ofte som er veldig kjip knyttet til det faktum at man er: kvinne)
Jeg har et tilståelse å komme med. Ikke en jucy en, ikke en egentlig underholdende eller oppsiktsvekkende en heller. Nei, jeg er hverken gravid eller lesbisk og pappa er min virkelige pappa. Men, jeg digger 10 000 lovers (in one, vel og merke) av TNT.
Herre jeremi! Hva er det for noe å digge? Puddelrock med langhårede gutter som skriker og vrikker frem en dårlig tekst på et fengende riff? Vel, jeg liker det. Nå skal det innrømmes at jeg ikke har hørt noe skrekkelig mye på TNT som band, og har ikke en spesiell greie for puddelrock -ser heller egentlig på det som ganske komisk. Men sangen er kul! Bare hør selv, den gir litt sommerfugler i magen! Vet ikke om det er sangen eller det lange håret (syns sånne langhårede skranglebein er ganske heftig, faktisk) men krible gjør det.
Og det er jo ikke en dårlig ting at gitaristen (som visst nok i sin tid - og kanskje enda? - ble regnet som en av verdens beste) er fra TOTEN! Heftig.
Noe som virkelig irriterer meg er mennesker som forventer jeg burde være som dem. Og da snakker jeg for all del ikke om mamma og pappa som mener jeg bør være snill og skoleflink og alt sånn: Det må de for all del få lov til å mene. Jeg snakker derimot om mennesker som kan få seg til å se meg så enormt ut i fra seg selv, med seg selv som det lysende ideal. Det blir i det hele tatt litt merkelig for meg: "Hadde du gjort halvparten av det jeg gjorde da jeg var på din alder (...) hadde jeg vært stolt av deg!" Hva er det en for en ting å si? Folk har forskjellige interesser, og ikke alle er like interessert i å dra på fylla hver helg. Det mest provoserende er å bli fortalt hvordan jeg skal være, særlig indirekte, ved å fortelle hvordan jeg KUNNE ha vært. Det hele syns jeg er ganske nedlatende, og tonefallet det blir sagt med tilsier det samme. Og "da jeg var på din alder" sies av personer somm knapt er tre år eldre enn meg selv. Sært.
Det kanskje værste med den nedlatende tonen og de idiotiske ordene er at de mener de var mer voksne da enn det jeg er nå. Fordi jeg ikke levde som de gjorde da de var 17/18 år er jeg ikke kommet på det stadiet i livet enda, jeg er ikke moden nok. "men bare vent, det kommer nok. Jeg var ikke den samme da som jeg er nå, man forandrer seg etter ungdomstiden" smeller det fra en drøyt tyve år gammel ræv. Jeg syns det blir feil. Sosialiseringen slutter aldri, kjære venn.
Ikke alle har ungdomsopprør og krangler så busta fyker med foreldrene sine. Ikke alle drar på fylla hele helga, ha seg med ukjente folk på offentlige doer og snike seg inn på utesteder. Ikke alle føler for å gå rundt med atitude og selvtillit, røde lakksko og leopardstømper og se surt på folk. Jeg har ikke noe behov for alt dette, og heller ikke TID! Dessuten er jeg godt fornøyd med min lille vennekrets og trenger ikke gå rundt i glam-how-kostyme for å føle meg bra. Og jeg tror ikke modenheten har noe å si på hvor mye man drikker i helgene, i alle fall ikke i den forstand disse mennseskene mener det. De forstår visst ikke at jeg har tenkt til å gli stille og forsiktig inn i myndighetsalder og tyveårene, så får tiden vise hva som kommer med studietiden. Men NÅ har jeg ingen interesse av fjortissfyll i en alder av 17 og tre kvarte, noe DE faktisk hadde!
Men når jeg prøver å si at jeg har for meg jeg er mer voksen på en annen måte enn de var da de var like gamle som meg, i alle fall har jeg andre interesser - det hele har ikke noe med modenhet å gjøre, ler de og bruker umydiggjørings-kortet. Jeg HATER den hersketeknikken. Og faktisk, jeg tror jeg ER mer voksen enn de var og til og med kanskje er den dag i dag!
I dag er en nok en sånn dag hvor jeg sitter inne med en sang, men får den ikke ut. Ganske irriterende, for nettopp i dag kunne jeg trengt å være kreativ og konstruktiv på en gang, så jeg kunne bli riktig fornøyd med meg selv. Vurderer å skrive en liten novelle om noe over gjennomsnittelig syk bare for å ha gjort noe. Men jeg kjenner på dagsformen at den bare ville blitt dårlig og uinspirerende og bare gjort ting verre. Og da er det jo ikke akkurat noen vits i å skrive den?
I dag er også en sånn type dag jeg skulle ønske pianoet ikke sto midt i stua. Frister ikke å sette seg ned å klonke, øve eller bare rett og slett spille når det trasker mer eller mindre irritable eller irriterende mennesker rundt. Pappa lager (unnskyld uttrykket) så jævlig mye lyd når han spiser! Håper det ikke er sant som de sier, at de mennene kvinner faller for minner om fedrene deres. Er det sånn vet jeg i alle fall grunnen til at jeg er singel...
Men, en positiv ting; Jeg har kjøpt Rockettothesky "To sing you apple tree" og enda en cd av Sigur Ros. Går rundt og har "I stept on a toothbrush" på hjernen, noe som er ganske bra fordi den er fin men mindre bra fordi det minsker sjansene enormt for at jeg skal få skrevet den sangen som sitter fast i rygraden min. Sangen som surrer i hodet er rett og slett for bra til at ryggmargsangen kan slippe til. (Ryggmarg er et ganske nasty ord, i grunnen.)
Ellers gikk jeg i skogen i dag, tråkket meg frem i x-antall centimeter med snø. Ganske slitsomt, så nå later jeg som jeg har trent! Hadde mange filosofiske tanker i hodet da, kan du si: Mellom de tunge grantrærne, med den litt rosa himlen og sporene av diverse dyr jeg fulgte langs stien. Jeg tenkte på verden, og kreft-gåten. Livet og himlen, guder og vetter og kjærlighet og svik. Og jeg tenkte: Jeg, et lite sandkorn på bunnen av et endeløst hav. Jeg er lykkelig over min egen ubetydelighet, naturens skjønnhet og den det faktum at den store sannheten for alltid vil være skjult.
Nei, det tenkte ikke det. Jeg tenkte at den jævla sokken på høyrefoten glei ned og krølla seg, at et visst hannkjønn burde se å pelle seg dit sola aldri skinner (eventuelt ringe meg...) og at min egen ubetydlighet gjør meg sjalu og humørsyk og virkelig forsterker det faktum at jeg er en uttakknemlig drittunge.
Vel, kanskje ikke i den forstand mange vilel tro utifra et slikt et utsagn. Men, mannen er jo som alle vet fantastisk. OG endelig har vi komemt litt næremere å realisere vår lille Dylan-date, Elin og jeg. Med oss på lasset har vi fårløpig også Maja, Ann Charlott og Max. Greia er at vi alle synger (de som vil da) litt, Elin egger, Maja er søt, jeg spiller piano eller blokkfløyte. Vet ikke om det er helt seriøst, men hadde vært moro. I og med at i tekste synger han Bob om en fløyte han tar fra en mann med kinaskjorte, kunne det passet om noen tok en fløyte og så sang det verset eller noe. Eller ikke. Vi får se. Ellers er Max og Ann Charlott på hver sine gitarer. Tar vi med bass blir det funky shit med noen fra første, og vi trenger vel strengt tatt trommer. Men den tid den sorg. I want you.
Ja, om noen har lest forje post la de nok merke til at jeg fortalte at jeg hadde en blogg i hodet i går på vei hjem fra bussen. Den var i grunn ganske fin, og jeg er irritert over at jeg ikke fikk skrevet den ned (men bare litt under gjennomsnittelig) Jeg har alikevel bestemt meg for å berette litt om vinterferien og helga, selv om det ikke blir like poetisk og dypt som jeg inbildte meg på bussen i går at det kunne bli. Vel, en "skrive for å skrive"-blogg til er vel akkurat det verden trenger...
Så, på torsdag var Håkon og jeg hos Martha og "lana". Korteste (eneste også, forsåvidt) lanet jeg har vært borti. Men også det hyggeligste, det må sies. Det endte med vin og vannpipe og svadasamtaler. Flott! Det samme hendte omtrent på fredag, bare minus Håkon og pluss en hel haug jenter. Flott det også! Noe som ikke var så flott med det, om jeg må trekke frem noe negativt med det hele, var mangelen på søvn. Ble vel omtrent tre timer søvn natt til lørdag, så dagen på jobben ble noe slitsom. Godt det var Camilla som jobbet, så jeg kunne spise berlinerboller og vafler og det hele uten å snike meg vekk. Heia sukker!!
På bussen til Oslo møtte jeg på Kristian og siden "Mo", og siden igjen Caroline, som skulle på By:Larm. Jeg var faktisk bare litt misunnerlig på dem, for mitt energinivå tilsa det ville blitt heller slitsomt å dra dit. Det samme tilsa min søsters energinivå, så vi ble hjemme den kvelden og så på skummel ikke-skummel film (ja jeg er pyse så det holder...). Men på søndag der i mot! Da blei det action, ake-action. Heller underholdende, vil jeg si!! Barnlig fryd som har slått alle rekorder, nesten. Gøy var det i alle fall.
Men, noe jeg ble oppmerksom på i helgen er at jeg fremstår litt andreledes enn det jeg regnet med. Altså, jeg vet at jeg ikke har vedrens beste selvtillit når det kommer til en del sammenhenger, men regnet med at på det sosiale plan trodde jeg jeg lå ganske godt ann. Det gjør jeg tydeligvis ikke, en liten fugl hvisket meg i øret at jeg var en litt sånn "unnskyld at jeg lever"-person. Det skremmende er at min gamle spillelærer brukte nøyaktig de samme ordene for å beskrive både meg og spillinga mi (jeg var nok, og er nok, ikke så glad i å spille stolt og sterkt). Dumt å si jeg har fått et nytt syn på meg selv, men når det ble nevnt begynte noen brikker å falle litt på plass: I alle sammenhenger jeg har følt meg utilpass i har det vært fokus på å kunne ting, være noe, mene noe eller vise frem noe. Ikke uvanlig, jeg er sikker på det, men likevel litt skremmende. Jeg må ha enorme mengder mangel på selvtillit. For å teste meg selv spurte jeg (en "lek" fra Su): Hva er jeg stolt av? Tenketenke... Tenke... Oke, vi prøver igjen: Si tre positive ting om deg selv! Tenke... Vel, jeg er ganske snill da. Også, jeg har aldri farget håret...
Hva er det for noe?! Jeg blir rent flau over meg selv. Ikke har jeg gjort noe jeg er stolt av, ikke kan jo noe spesielt og ikke er jeg noe spesielt. Jeg er klar over det, prøv ikke å si "Men du er jo søt da..!" for det hjelper faktsik ikke. Jeg er klar over at jeg har et lite problem med å riste av meg Janteloven jeg fører ovenfor meg selv, for jeg er jo åpenbart ikke dummere enn alle andre eller noe dårligere, jeg er nok bare gjennomsnittelig.
Men uansett, kan man ha et selvtillitsproblem om man er klar over problemet? Merkelig. Life sucks, by the way.
Tulla, det er fint. Livet, altså.
Coldplay er fint. Litt kjedelig i lengden av og til, men fint. Og de har en del svært, svært fine sanger. Shiver er en av dem. Egentlig skulle jeg skrive om helga, og ferien og det faktum at jeg aka lenge i går og at dte var kjempegøy. Egentlig skulle jeg blogge den bloggen jeg skrev i hodet mitt på bussen hjen fra Oslo, men som jeg nå har glemt og at jeg forbanner det at når jeg først har vettuge tanker i hodet har jeg ikke med pc-en. Ikke en gang en ussel skriveblokk har jeg med, og det forbanner jeg. Men samme det, nå gir jeg dere Shiver, en tekst som passer meg perfekt (dumt å si det, men føler at den er meg, eller jeg er den eller i det minste er den noe jeg kunne ha skrevet utifra mine sinnssteminger om dagen og vedvarende opplevelser angående temaet.)
So I look in your direction,
But you pay me no attention, do you.
I know you don't listen to me.
'cause you say you see straight through me, don't you.
On and on from the moment I wake,
To the moment I sleep,
I'll be there by your side,
Just you try and stop me,
I'll be waiting in line,
Just to see if you care.
Did you want me to change?
well I change for good.
And I want you to know.
that you'll always get your way,
I wanted to say,
Don't you Shiver, Shiver, Shiver
I'll always be waiting for you,
So you know how much I need ya,
But you never even see me, do you?
And this is my final chance of getting you.
On and on from the moment I wake.
Did you want me to change?
Sing it loud and clear.
I'll always be waiting for you.
Yeah I'll always be waiting for you.
And it's you I see, but you don't see me.
And it's you I hear, so loud and clear.
I sing it loud and clear.
And I'll always be waiting for you,.
So I look in your direction,
But you pay me no attention,
And you know how much I need you,
But you never even seen me.
Kan hende jeg blogger en ordentlig blogg nå etterpå, kanskje med en gang jeg har postet denne. Hvem vet, men samma det. Fare for at den kan bli litt vel personlig, og det er... farlig det.
I morra er det altså vinterferie. Eller for min og mange andres del: Vinter"ferie". Selv har jeg et fullstappa program, med både hyggelige og ork-gjørmål. Mee\st hyggelige, da. Eller, i grunnen bare hyggelige. Men enkelte personer, som mor, klarer å få ting som å øve til å bli ork. Skal ikke legge ut om alt dette her, da sitter jeg til i morra.
Ting som skjer i vinter"ferien", deriomt, det har jeg gleden av å pressentere her:
Mandag:
Opp klokken 9:30, frokost eter dusj og stell og det som er 9:45, og klar for dagen et sted mellom 10:15 og 10:30. Så er det øving i et par timer, før det blir å lufte hodet rundt klokken 12. Denne rutinen gjelder også onsdag og torsdag. Så det så.
Etter det blir det en matbit, før enda litt mer øving. Så pakker jeg sakene og drar til byen 14:15.
Først skal jeg møte Stine. Blir riktig så hyggelig, og det gleder jeg meg veldig til. Lenge siden nå, så da blir det vel litt oppdateringer på ditt og datt.. Etter det skal jeg på teaterøvelse, og det blir GØY! Rekner jeg med, pleier å være det i alle fall. Møtte en fyr her om dagen (en jeg syns har vært stas ganske lenge, så var litt rart å finne ut at han var bare rar. men hyggelig!) og han sa han hadde lyst til å være med i det teateret jeg er i. Det var et kjempekompliment for gruppa syns jeg, selv om han er med i noe annet og ikke kan det nå. Uansett, så blir det bra og jeg gleder meg!
Så skal jeg til Charlotte og spise og skrævle og sove. Herlig avsluttning på dagen..
Tirsdag:
Litt usikkert, men aker vi? Håper det! Enten Charlotte og meg eller oss to og flere. Uansett blir det herlig med litt barnlig fryyyyyd i kroppen mens vi suser nedover bakkene og slår rompa gul og blå!!
Onsdag: Øve, øve gjevnt og trutt! På onsdag blir det også en del lesing på lekser, noe som er en god ting syns jeg, faktisk! Så blir det å dra til Sara på kvelden, noe jeg gleder meg masse til! Skulle egentligta med yndlingsvina mi, men dropper nok det: Er BLAKK. Så da blir det hyggelig selskap med hyggelige mennesker og jeg GLEDER MEG!
Torsdag: I dag blir det lan med Martha og Håkon! Dette har vært planlagt siden i høst en gang, og nå endelig blir det. Burde egenlig ligge i hardtrening or å svare til forventingene jeg har prøvd å satt ut om at jeg er verdens beste Age of Empires-spiller, men det ser dårlig ut. Håkon er jeg usikker på om holder et høyt, og Martha også i grunnen, men har store abisjoner om å knuse dem begge før eller siden. Tror nok Håkon blir tøffest, da Martha ikek virkelig like strategisk annlagt, men skal ikke prøve å påstå noe. Referat fra kvelden blir det nok, så følg meg!
Fredag:
Våkner nok opp hos Martha. Høyst usikker på hvordan dagen blir, men på kvelden blir det i alle fall jentekveld hos Magdur! Håper å få dratt enten til skolen eller til Hvaler kirke å øve på et godt instrument i mellomtiden, og hjelpe Martha med maten. Liker å lage mat hos Martha, selv om jeg bare har gjort det en gang. Hele huset til Martha, alle tingene i huset og mennskene i huset: Jeg liker det. Både i Råde og på Tangen, men er jo blitt til at jeg har vært mest på Tangen av naturlige geografiske grunner. Merker jeg savner å henne i Råde, har noen ganske morsomme minner derfra. Hoho...
Lørdag: 9:30 går bussen fra Martha til skjærhallen. Der blir det herlig jobb! Resten av dagen har jeg faktsik ikke planlagt, om ikke vi aker litt i Høkelibakken. I grunnen ganske deilig... Kan jo ikke ha planer for absolutt alt!
Merker jeg gleder meg til uka, og håper bare jeg får gjort det jeg trenger og har planlagt. Om ikke blir jo hele "ferien" bortkasta. Merkelig, at en legger s mye planer at en blir helt stressa. Men når det er sagt: Det blir hyggelig!
God ferie, alle sammen!
Mew spiller i København 14. august! Jeg er i ekstase!
Min første forelskelse fant nok ikke sted da jeg oppdaget Mew, men noe skjedde da jeg kjøpte "and the glass handed kites" en gang i 2006, tett oppfulgt av "frengers" og nyutgivelsen av "a triumph for man". Jeg var mildt sagt frelst. I seks måneder hørte jeg ikke på annet (jo, et og annet innslag av sigur ros, men det var også det) og det er ganske uvanlig meg. Jeg snakket om Mew, drømte om Mew, så etter mennesker som liknet på Jonas Bjerre og gjorde alt for å hilse på dem bare for å fortelle dem at de liknet på volkalisten i verdens beste band; Mew. Jeg så dem på Norwegian Wood, og sto nesten å gråt. Hadde jeg vært ved bevisthet hadde jeg sikkert gjort det, men hodet og sjelen og det som måtte var et annet sted, nesten som en ut av kroppen opplevelse. Og jeg skulle mer! Jeg skulle skaffe meg "half the word i watching me" og den originale utgivelsen av "a thriumph for man", evnetuelle demoer og ep-er, dvd-en, t-skjorter, alt! Og jeg SKULLE på Quart og se dem året etter!
Men noe skjedde. Eller, det var vel heller det det ikke gjorde. Jeg fikk aldri kjøpt meg noen originalversoner (da de er få og dyre) og det ble ikke noen singler eller dvd-er. Ikke en gang nye t-skjorter ble det! Jeg glemte ikke Mew, jeg hørte da på dem av og til, men det føltes nesten som jeg gjorde det bare fordi de var yndlingsbandet mitt, det var min plikt å høre på det i ny og ne og kjenne tåren i øyekroken. Problemet var vel at jeg ikke kjente noen tåre, og det kjedet meg nesten å høre på dem. Ikke så rart, når man har hørt de samme tredve sangene hver dag i 6 måneder. Men det var trist, jeg likte ikke at jeg glei bort fra dem, de var jo yndlingsbandet mitt, det beste som var hendt meg!! Alikevel, verden er full av musikk som skal oppdages, og Mew kom i annen rekke. Av og til tredje og fjerde også. Ja, de sklei vel nesten ut av lista en tid.
Jeg tror de hadde godt av å hvile litt, og jeg hadde godt av å høre andre ting. I hele førsteklasse på vidregående hørte jeg vel nesten ikke på dem. I tiende tvang jeg meg til det, men fant ut at det bare var destruktivt, og direkte slemt mot mine kjære. Nå som de har hvilt, kommer de stadig tilbake. "Hei hei!" sier de. "Hei hei! Lenge siden sist!" Også hører jeg på dem. Mimrer litt, smiler litt, og gleder meg til neste album. Ja, oppriktig gleder meg. De tre cd-ene jeg har kan jeg jo utenatt, så det blir fint med noe nytt. Opplagt.
Nå i ettertid ser jeg at Mew kanskje ikke er min store kjærlighet, det bandet jeg vil følge HELE tiden HELE livet. I overført betydning vil jeg nok ikke gifte meg med Mew, men de vil for altid bli den energiske og lidenskapelige elskeren som altid vender tilbake til meg i minnet og gir meg gufs nedover ryggen og pirringer i kroppen ektemannen min ikke kan måle seg med, sånn i ny og ne.
Okei, nok wannabe-dype metaforer. Poenget er at Mew om ikke så alt for lenge (jeg håper innen et år, og nå har jeg ikke oppdatert meg på saken) slipper nytt album, og de spiller i Køben i august. Sant og si savner jeg dem. PROFUNDAMENTE: Dypt og inderlig (litt som den elskeren en savner når ektemannen ligger ved siden av i sengen og holder snorke-prompe-konster for en midt på natta). Og jeg vil se dem, få litt gufs gjennom kroppen og bli litt bevistløs igjen. Saken er vel at om jeg drar dit, blir det min tredje Danmarks-tur i sommer, og det er kanskje å ta av. Alikevel vil jeg ikke droppe Køben-tur nå i vår, og IKKE Roskilde. Kunne gått ann å kombinere noen av turene med hverandre? Kanskje? Får se hva lommeboka tillater uansett tror jeg, før jeg lover meg alt for mye bort. Men min gamle elsker vil jeg møte igjen, så skal kjempe hardt og lenge!
Special, you're like a rocket through me - ohh
You're special, you're a rocket through me and I cannot this time
ADVARSEL: Drittungeinnlegg.
Å, jeg får sånn lyst til å lage musikk! " Så gå å lag musikk, da" sier du vel da. "Du kan jo noter, vet hvordan du legger relativt funky akorder på piano, og det er mer enn det mange store musikkere kunne da de begynte "Nei," må jeg svare, "det er ikke så lett!"
Nei, det er virkelig ikke det. Av en eller anne grunn har jeg nesten konstant sperre. Mulig det er fordi jeg rett og slett ikke er konstruert for å lage musikk. Det kan rett og slett hende at jeg går på musikklinja og påberoper meg selv en litt over gjennomsnittelig interesse for faget bare fordi jeg syns det virker kult å ha en over gjennomslittelig interesse for det. Kan hende jeg ikke egentlig noen gang, innerst inne, trodde jeg hadde noen sjans til å virkleig oppdagen musikken på et mindre overfladisk nivå. Sjansen er stor for at jeg, rett og slett, er litt feilplassert. Mulig jeg har fokusert litt for mye på hva som "virker kult" enn hva jeg faktisk kan klare å gjennomføre godt. Føler det ofte sånn i mange sammenhenger, og ikke bare når det gjelder den selvpåberopte over gjennomsnittelige interessen for musikk.
Så når jeg nå sitter her, med en enorm lyst til å lage musikk men ikke får det helt til, kan det være fordi jeg, innerst inne, JEG, IDA, ikke egentlig ønsker å lage musikk, men bare syns det virker kult å ha laget et lite stykke verk av noe slag.
Jeg håper jeg tar feil. Jeg håper ikke jeg er feilplassert, hverken i skolesammenheng eller ellers, jeg håper det kommer til meg snart. Det har jo så klart med trening å gjøre. Ta besifring, for eksempel: Øvelse. Alikevel har noen lettere for det enn andre. Jeg kobler virkleig ikke at det og det er en brutt sånn og sånn akord som er vendt slik og slik, og jeg kobler ikke at den rytmen der er kul å legge til det og det, for da blir det slik og slik og det høres bra ut. Når jeg får det fortalt ser jeg det så klart, men sånn ellers syns jeg det går tregt.
Men man trenger jo ikke å vite alt sånt for å lage musikk. Man kan sette seg ned å klimpre på et piano uten å vite hva en akrod er og fremdeles lage fin musikk. Har prøvd det noen ganger, bare sette meg ned og la fingrene bestemme hva som skal spilles. Det funker på en måte, men HERREGUD så banalt det blir, og slettes ikke fint! Så klart ble ikke Rom bygget på en dag og jeg vet det trengs øving, masser av øving. Men det kan da umulig bare være det? I løpet av prosessen må man vel få følelsen at "Hey, dette får jeg til!". Den følelsen utblir hos meg.
I dag fant jeg foresten Einar Stray på facebook. Det var ganske sjokkerende. Er jo ikke så rart at Einar Stray har facebook, egentlig, men alikevel var det... rart. Og ganske kult og svært deprimerende. Han er jo nettopp en som får til å lage nydelig musikk, og fyren er jo bare året eldre enn meg! Han har nok fått en del innspill fra andre og de er nok flere om en del av musikken, og det ligger nok tomer med øving bak, men det er en fattig trøst. Tåpelig men sant.
Så foresten også at han har like sko som Bror og Fredrik i 3. klasse. Ikke spør meg hvorfor jeg har lagt merke til skoa til folk i 3., men sånn er det nå. Den slags legger jeg merke til, enkelt og greit.
Hm, nei får vel øve litt bass. Har toss alt time i morra, OG øvelse gjør jo mester (kremt...) så kanskje jeg kan bruke bassen til noe en dag om sperra for å lage musikk løsner. Den løsner vel gjennom øving, så da er det vel en god ond sirkel vi snakker om.
I morra skal jeg foresten (for tredje gang dette innlegget, eller fjrede) kjøre CD-er! Første gang på aldri så lenge... Litt påfyll av Queens of the Stoneage, Kristin Asbjørnsen, Anthony and the Johnsons og kanskje litt Fleetfoxes? Gavekortet skal brukes, og det er SALG. JIPPI!
Ja, nå er prosjektuka over og alle priser seg lykkelig, rekner jeg med. Selv kommer jeg til å savne å henge på Blå Grotte med alle menneskene, være på scenen både med å øve og å opptre (selv om mitt bidrag var minimalt). Jeg kommer til å savne å ikke ha helt faste timer og rutiner, på samme tid som det er struktur (til en viss grad i denne sammenhengen vil jeg si...) og seriøst. Jeg liker ikke å være tilbake på skolen, med timer og lekser og oppgaver som interesserer meg mindre en forskjellen på signifikanten og signifikatet, jeg liker ikke å være tilbake i hverdagen, og øvetiden. Jeg vet jeg burde like å øve, og jeg gjør egentlig det. Egentlig, men nå vet jeg at det er så mye å ta igjen. Det er en hel del jeg i tillegg skal kunne til noe annet enn spilletimen, hen hel del ting som skal vises for... folk! Jeg får panikk.
I tillegg er jeg inne eller nede eller hva en skal si, i en bølgedal. En mørk periode hvor alt bare er dritt. Ting er dritt fordi de må gjøres, jeg er dritt som ikke får gjort dem, giddalausheten min er dritt siden den er det eneste som holder meg fra å gjøre noe og igjen er jeg dirtt fordi jeg syns så jævlig synd på meg selv som har muligheten til å bli bedre i piano samtidig som jeg skaffer meg studiekompetanse og tenker stakkars stakkars meg selv samtidig som jeg vet at andre har det mye verre enn meg. Og jeg er dritt som sitter på hverdens tak og soler meg i velferdstaten og vestens glans mens jeg klager på at jeg får solen i øynene. FACE IT alle små bortskjemte jævler: Dere har det unødvendig godt! VI har det unødvendig godt. Og her sitter jeg og klager på at jeg må ØVE? Herre fred...
Denne type tanker dukekr opp i fleng mens jeg befinner meg nede i bølgedalene: jeg syns synd på meg selv fordi det ikke er synd på meg. Jeg blir sur fordi jeg klager. Svært unødvendig. Det er ikke verre enn å tenke positivt og være glad for det som er, eller i alle fall prøve. Det er ikke verre enn å sette seg ned å lage en list over alt som skal gjøres, og huke av etter som de blir gjort. Det er ikke verre enn å SKAFFE seg orden i tilverelsen om det er det som mangler. Ta seg selv i skinnet! Desverre tilhører jeg den gruppen mennesker som ikke er så gode til nettopp dette.
Men rekner med det er som med alt annet: TRENING. Så, nå klokken 13.00 er det øvetid. Tilbake til hverdagen. Fra ett til tre skal jeg øve, fire om jeg finner det for godt... Så skal jeg på Su-møte, SÅ skal jeg hjem og skrive norsk. Ikke noe facebook eller msn, eller, i en halv time før maten. Så mat og SÅ norsk. Jobbetid. Øvetid. Jeg kommer inn i en god stim igjen snart, opp på bølgetoppene igjen! Der liker jeg å være, det er jo fint vær og snø, snart vår og jeg har (tro det eller ei!!) en ganske kriblende følelse i kroppen som bare venter på bedre tider så den kan slippe ut og gjøre det enda bedre å være på bølgetoppen, den jeg snart sitter på og SMILER! Så la oss komme i gang: Øvetid.
