Fine saker og ting

"Gamasje er en fot- og beinbekledning av ulikt snitt som blir båret over skotøy og nederst på beinet for å beskytte sko, strømper og buksebein mot vann, skitt og kulde. Gamasjer er vanligvis formet som en strømpe uten såle eller fotstykke og trekkes på som en sokk eller festes med remmer, lisser eller knapper i sidene og med en stropp under foten." (fra verdens bestevenn; Wikipedia)

Jeg skulle ønske det fantes en gamsje for hodet også. En som stengte all dritt og møkk ute, og holdt hodet friskt og fint. Holder positiv energi inne, og negative vibber ute.

Forrøvtig kunne det finnes en gamasje for helsa også. Eller er det det som kalles imunforsvar? I så fall har ikke gamasjen min funka helt i helga. Dette er IKKE tiden å bli syk på.
Om ikke det er gamasjen min som har gått i stykket, er det røyking av vannpipe med x antall andre mennesker som gjøt utslaget. Det burde vært en vannpipegamasje. Eller er det det som kalles egen tut til munnstykket?

Ellers er gamasjen en genial oppfinnesle. Skulle ønske hele verden var en stor gamasj.

Badekar og c-vitaminer venter.

Jeg liker ofte å skrive om hvor lite bortskjemt jeg er i forhold til hvor bortskjemt jeg kunne ha vært - omgivelsene tatt i betraktning. Og like ofte liker jeg å konkludere med at om jeg skulle senke den svært høye levestandarden minn, men ikke ekstreme i forhold til resten av landet, ville jeg kun hatt problemer med å gi opp alle reisene og konsertene o.l. Faktisk er jeg så glad i å skrive om dette at sist liknende innlegg ble skrevet for bare ett par uker siden. Om det vitner om en ekstrem trang til å vise selvbevissthet, eller mangelen på nettopp den bevisstheten, vet jeg ikke. Kan hende jeg har "wannabe-selvinnsikt", men skitt au. Take me or leav me, som det heter, så får jeg prøve å eksponere denne "bevisstheten" i kontrollerte former og kun på internett (...). Da burde det være overlevelig for omgivelsene.

UANSETT, etter nok en selvransakelse:
Jeg er blitt så bortskjemt på opplevelser det siste året at jeg setter pris på dem i mindre og mindre grad. Terskelen for å si at jeg hadde det "dritbra!" i helge blir stadig høyere. Og det er ett problem. Men nå skjønner jeg litt hvordan folk med tre Lamborginier i garasjen og garderobeskap på størrelse med underetasjen min må ha det: Mye vil ha mer.
Et raskt tilbakeblikk på 2009 viser konserter med blant annet Oasis og Muse, Roskildefestivalen, Spaniatur, Oslo-helger og langhelger til Stockholm og Göteborg. Sist lagt til på lista er altså konsert med The Prodigy nå i helgen. Og det var bra. Ja. Det var gøy. Ja. Menneskene var hyggelige, ølen god og musikken høy og suggerende, ja ja ja. Men hva så? Likevel la jeg meg skuffet fordi vi ikke gikk ut etter konserten. Bare fordi det ikke ble helaften og fyllesyken dagen etterpå blir jeg skuffet?

Noen ganger blir jeg flau over meg selv. Når kravene til en vellykket helg er blitt så høye er det på tide å leve en tid i konsert-sølibat, så selve konserten igjen blir blir hovedopplevelsen. Nå skal det sies at for helga sin del var det en del relasjonsmessige saker og ting som gjorde det litt skuffende, noe som egentlig var ganske forventet. Men likevel er syns jeg det er drøyt av meg selv å la det gå så inn på meg at en fantastisk morsom konsert kommer i andre rekke.

FY! Jævla bortskjemt skandinavier, er det jeg er.

Til slutt, som ett lite forsøk på å rettferdiggjøre urimeligheten min: Jeg kan godt la vær å dra på konserter på lang tid, om jeg til gjengjeld får ligge i armkroken og se på en dårlig film en lørdagskveld. Så jeg er ikke så storforlangende, bare det er snakk om de "riktige" tingene.

(Jeg gleder meg til BigBang i desember altså, for det blir en helg uten forventninger til noe som helst, unntatt gode venninner. Og de er alltid herlige!)

Nok en helg er over, uten at de fornuftige tingene har fått så mye plass. Men det har gått slag i slag, så man kan ikke beskylde meg for å ligge på latsiden heller!

Skulle GJERNE vært på russe-kick offet på fredag, men i og med at jobben kallet lørdags morgen på Hvaler ble det dårlig med det. Svært synd, men kanskje litt sundt - sånn med tanke på generell søvnmangen, og hva som ventet lørdagen. For etter noen sjarmerende timer på jobb, bar det rett til hovedstaden og konsert med The Prodigy. Man kan si at hjernen gledet seg som bare det, men kroppen ynket seg ved tanken på å ikke få sove og spise på enda noen timer. Mat hadde det ikke blitt så mye av så langt nemlig, tross all maten jeg selger i løpet av en arbeidsdag. En ostebriks med kylling og et wienerbrød. Yes. Men man kan jo ikke høre på kroppen hele tiden! (...)

En kjapp oppsummering for de som måtte være interessert:
1: Ida sovner på bussen og snakker mest sannsynelig i søvne.
2: Ida prøver å spise, men kaster nesten opp.
3: Ida møter sin søster, hennes eks og hans kommende svoger på Elm, og koser seg med en etterlengtet øl.
4: Ida kaster opp (på do) den etterlengtede ølen, på grunn av kullsyre og ikke noe mat i magen.
5: Ida drikker litt mer øl, og danser av seg fjorårets juleribbe til lyden av fantastiske Prodigy.

Det var VIRKELIG hyggelig å se eksen til Marthe igjen, han er så koselig!! Og kjæresten til søstera hans, som forrøvrig er engelsk, var skikkelig morsom. Med trykk på morsom. Briter ass, er noe eget ved dem. Så vi satt der da, vi fire, og snakka om verden og livet og Prodigy. Brått kommer to kamerater av Marthe og Oddi, som jeg forsåvidt regner som bekjente, og da ble det enda hyggeligere. Tassen var like blid som alltid, og var faktisk over gjennomsnitlig interessert i korprosjektet vi driver med på skolen! Einar hadde skaffet seg nesten lik frisyre som meg, eller jeg lik som hans, er ikke helt sikker. Men forfjamsa virka han uansett.
Tapere som de er, skulle ikke de på Prodigy. HAHA! Der gikk de glipp av noe der! (skjønt, de hadde sett dem før...)

Inne på konserten ble jeg spandert på en øl enda en gang, igjen av Marthes svært glade eks, noe som slettes ikke gjorde noe. Hadde jeg ikke vært småbrisen tror jeg at jeg hadde blitt noe redd utpå dansegulvet. Det første som skjedde var at vi nærmest bnle meid ned av noen litt for fulle gutter, som det virket som hadde veeeeldig lyst til å lage moshpit. Det fikk de ikke til, og borte ble dem. Like greit, og etterhvert som jeg kom i stemning var standaren for kvelden satt: BRA!

Unntaket var vel at kjære søss ble voldsomt lagt ann på av en smårar dude, så siste del av konserten ble litt ensom for min del, samme hvor avvisende ho var mot kreket. Regnet uttafor gjorde ikke saken noe bedre, men gjennomvåte var vi jo fra før. "I hear thunder, but there's no rain" burde vi ha sunget lykkelig, men med tanke på at de ikke spilte "thunder", og det regna som bare det, gikk det liksom ikke helt.
Og jeg som ønsket meg en helaftens denne lørdagen ble litt skuffet da ho ville hjem og sove i stede for å finne ett sted jeg ,kunne være med inn på. Men nok en gang visste hun nok best, for den stakkars kroppen min ville vel helst hjem den også. Får ta det en annen gang, når jeg blir tyve eller noe. Fækk.


MEN! I DAG HAR JEG KJØRT FRA ULLERN OG HJEM! Det var litt skummelt, men gikk i grunnen veldig bra. Følte meg ikke høy i hatten i Oslos gater, men kom vekk derfra i live. Og hjemme ventet mor med koteletter, rødvin og risgrøt. Hun er snill.

Jippi :)